Hundreogtretten

Jeg orket ikke mer. Jeg ville ikke leve lenger, men heller ikke dø tror jeg. Jeg visste ikke hva jeg ville, men var desperat etter noe som kunne ta bort smerten. Det var bare en løsning igjen da barberbladene ikke strakk til. De små hvite runde. Det var lenge siden sist. Kvalmen kom hånd i hånd med søvnigheten. Jeg la meg ned på gulvet, og lå der. Kjente hjertet hamre, og ansiktet koke. Tre rødkledde mennesker kom med den gule bilen. Blålys og sirener til akuttmottaket. Sykepleierene stod å ventet, klare til å ta meg i mot. Blodprøver, EKG, motgift, ventrikkelskylling, kull, og suture. Den ene sykepleiren var kjent. Det gjorde det ekstra skamfullt, men samtidig føltes det trygt, fordi hun er den desidert snilleste sykepleiren jeg har møtt. Det ble medisinsk avdeling, fastvakt, hjerteovervåkning og mer motgift.

Følelsene blir stengt av. Det eneste jeg kjenner på er en vanvittig kvalme og en ekstrem tretthet. Klarer ikke tenke, klarer ikke bry meg, klarer ikke forklare, klarer ikke å føle. Det eneste jeg klarer er å sove, helt til jeg kommer til meg selv i igjen. Eller med andre ord, til jeg er i form igjen. Da begynner helvete igjen. Jeg vet at jeg ofte ikke er i samarbeidmodus etter slike hendelser. Jeg vil ikke snakke med noen, og kvier meg i hvertfall for å snakke med BUP. De forventer at jeg samarbeider, og når jeg vet at jeg ikke er i stand til det, og de merker det, blir alle parter bare irriterte og frustrerte. Det trigger meg bare enda mer. Jeg blir sugd mot destruktive handlinger, og det eneste jeg vil er å skade meg selv enda mer. Dessuten vet jeg på forhånd at BUP blir “skuffet/irritert/oppgitt (noe i den duren i allefall) når jeg tar tabletter, selvom de sier at de aldri vil gi meg opp. Derfor synes jeg også det er ubehagelig å snakke med dem etter intox. De vil at jeg skal samarbeide, og be om hjelp før det skjer, og forteller meg meg gang på gang at jeg er supervelkommen hvis jeg sier i fra før jeg gjør meg noe. Jeg skjønner tegninga dems, men jeg er ikke alltid enig. Som jeg har sagt før mener de at det ikke hjelper å “hjelpe” meg i etterkant av et intox. Noe jeg er totalt uenig i. Men det er disse forbanna nasjonale rettningslinjene de følger som de skal ta utganspunkt i.

-

Jeg vet med meg selv at hvis ingen andre bestemmer at jeg skal for eksempel legges inn, legger jeg meg sjeldent inn. Jeg klarer ikke be om det selv. Jeg får ikke lov å be om hjelp, fordi demonen min  vil ikke at jeg skal samarbeide. Dessuten er det ikke alltid at jeg, Linn Cecilie vil samarbeide heller. Det er så jævlig tøft og hele tiden måtte stå i det å ta alle valg og avgjørelser selv, og be om hjelp selv, og ellers bare be om ALT selv. Det aller tøffeste er når jeg klarer å uttrykke for behandlere at jeg er på nippet til å gjøre meg selv noe alvorlig, eller at jeg faktisk sier at jeg kommer til å ta livet mitt hvis ingen passer på meg nå, også er det ingen som nevner innleggelse med mindre jeg ber om det selv.  Det kjennes da ut som om at jeg må stå å trygle og be om at de skal legge meg inn, tiltross for at jeg har sagt at jeg vurderer å ta livet mitt. Jeg føler meg ikke særlig mye verdt da, eller tatt på alvor. For hvis ikke jeg da ber om innleggelse eller hjelp, så lar de meg gå uansett hvor bekymret de er. Det er sånn det ofte ender opp, for jeg klarer ikke be om det selv. Jeg har kanskje bedt om hjelp én eneste gang helt på egenhånd i løpet av 2 år. Selvom jeg nesten bare har frivillige innleggelser så, har det i bunn og grunn vært fordi andre har foreslått det, eller fordi BUP eller familie har sagt at det er lurt, og da er det mer greit for meg.

Hver gang jeg har vært innlagt og gjort “dumme ting” som å nekte å spise eller “lure” med meg barberblader inn, eller at jeg bare har skadet meg på en eller annen måte, har jeg ofte fått høre “Du er jo her frivillig, så hvis du ikke vil samarbeide er det ikke noe vits at du er her.” Det er en setning som gjør meg helt forferdelig irritert, og som er triggende, men aller mest såra, fordi jeg får følelsen av at de egentlig synes det er hipp som happ at jeg er der. At egentlig så kunne jeg bare pelt meg hjem.

Hvis noen forteller meg at det er kjempebra at jeg klarte å si ifra, isteden for at jeg skadet meg, blir jeg ikke glad eller stolt, jeg klarer ikke ta det som noe positivt. Jeg vrenger på det helt automatisk og tenker at jeg er svak som sa i fra, og at siden jeg klarte å si ifra kan det ikke ha vært så ille. Jeg tror jeg vet hva andre tenker, og tror derfor at alle tenker at jeg ikke kan ha hatt det så ille siden jeg klarte å si i fra. Selvom jeg kan forstå at BUP bare mener det godt, og bare vil at jeg skal ta ansvar for eget liv selv, klarer jeg enda ikke tro på det med følelsene mine. Jeg vet det med tankene mine, men følelsene mine tror noe annet. Det er sikkert noe som tar lang tid å endre, men noe som er nødvendig for å komme seg videre.